Verden går videre... men hvor?

Mitt liv er slett ikke så annerledes enn før jeg hadde et "buy nothing year" i 2011. Jeg har lært en del om hva jeg trenger for å ha det bra - og jeg har fått med meg en del erfaring som helt sikkert vil påvirke livet mitt videre... Alt i alt er nok likevel hverdagen min ganske sammenlignbar med hverdagen til de fleste her på berget...

Selv om det ser mørkt ut mange ganger
har jeg fortsatt tro på mulighetene for en rettferdig verden -
men det krever at vi som er mette bruker energien
til å tenke på flere enn bare oss selv!

Men: Jeg har ikke shopping som hobby... Jeg går fortsatt ikke ut og handler uten å tenke... Jeg pusser ikke opp for moro skyld - og kaster aldri ting som er fullt brukbare... Jeg er fortsatt fornøyd med mormors sukkerkopp og oldemors glass-skap... Jeg spiser fortatt opp maten min - og forsøker å bruke restene av det meste... Jeg har jo arvet både antikviteter og egenskaper fra mine formødre - som også levde et rimelig greit liv her i Norge.
Og det er jo et stikkord. Norge - den mest privilegerte grønne gren i nord...
Fortsatt tror jeg at mye kan gjøres nedenfra - som forbruker - som medmenneske - og med håp for framtida! Fordi jeg ser at det jeg har vist praksis, hevdet og snakket om i noen år nå snappes opp av andre, gir inspirasjon - og lever videre i andre fora!

I ett år levde jeg helt uten å kjøpe en eneste luksusvare. Jeg trengte ikke nye klær, pynteting eller hudpleieprodukter! Jeg levde på det jeg hadde, spiste opp maten min, gikk tur i skogen  - OG HADDE DET VELDIG BRA!
Det gledet meg at jeg ikke trengte nye ting for å leve et godt liv, jeg fikk god oversikt over det jeg hadde - og jeg fikk fikset og reparert på de verdiene jeg tross alt omgir meg med...

Det er et faktum at det fødes for mange mennesker i verden til at alle kan leve med den standard vi har i Norge i dag. Men det er også et faktum at vi - de rikeste - faktisk har MYE MER  enn det vi virkelig trenger! SÅ: Hvis alle vi reduserer forbruket vårt med ca 30 prosent - og deler med de som ikke har like mye (samtidig som vi slutter og kaste mat og spiser litt mindre kjøtt) så kan i teorien alle som lever i alle land ha det like godt!
Ja, jeg vet at det er mange andre faktorer ute og går her; makt, penger, krig og fødselstall...

Men jeg tror faktisk at det er mulig å utvikle seg videre fra å være et hamstremenneske til å bli et tenkende menneske som er mer opptatt av hvordan jeg har det med meg selv - og med de jeg er glad i - enn det å kunne vise fram til andre hva jeg har råd til å kjøpe...
Jeg tror vi fortsatt er på et trinn i utviklingen der mange ennå ikke har innsett at det å ødelegge naturen og ta maten ut av munnen på andre mennesker bare er å skyte seg selv i foten. Men jeg har tro på at mennesket virkelig er på vei i riktig retning - og at det faktisk er håp for oss!

Det gleder meg at flere stopper opp og tenker de samme tankene som meg. Det å motivere andre er en viktig del av et slikt prosjekt! Les denne bloggen og bli inspirert: www.stopshop2013

SI NEI! EN ANTIHANDLE-KAMPANJE !

Føler du stadig en uforklarlig trang til å kjøpe ting du egentlig ikke trenger?
Tror du at du blir lykkeligere bare du får den mobilen, bilen eller de nye gardinene???
Det er bare biologien som lurer deg! "Hamstre og jakte-genene" dine løper løpsk - og du lar deg lure gang på gang!

Kjenner du deg igjen? Ikke gi opp!
Det går an å motarbeide denne uhensiktsmessige trangen!

Har du tak over hodet? Klær på kroppen? Spiser du deg mett på sunn og næringsrik mat hver dag??? Kjøper du likevel stadig vekk nye ting som du ikke trenger?
Da er du sannsynligvis slave av en biologi som forsøker å fortelle deg at du skal handle for å få det bedre! Men nå vet vi at dette er en del av vår natur som vi kan kjempe mot!

Dersom vi sprer dette budskapet kan vi bekjempe mange store problemer her i verden!
For det er faktisk nok til alle om vi bare vet å begrense oss!
Tidligere forsøkte ikke myndighetene å stoppe disse merkelige utslagene av menneskenaturen fordi kapitalismen i virkeligheten var bygget på et prinsipp som avhang av at vi mennesker faktisk kjøpte mer enn vi egentlig trengte!

NÅ VET VI BEDRE!
Derfor går vi nå ut med denne opplysningskampanjen!
HUSK:
1. Kjøp kun det du trenger!
2. Sats på gjenbruk og re-design!
3. Ta godt vare på det du har - og spis restemat!
4. Tenk igjennom hver dag at din egen natur forsøker å spille deg et puss!
5. Kjemp imot når du føler for å kjøpe noe du ikke trenger! Gode alternativer når trangen kommer over deg er å ta deg en tur/ snakke med en venn - eller bare å sette deg ned og tenke over hva du er takknemlig for - og så gi de du er glad i en klem for eksempel! Etter en liten stund vil du merke at trangen avtar - og at du føler deg mye bedre enn før!

En slik opplysningskampanje er det nok lenge før vi ser fra våre myndigheter i virkeligheten! Selv om jeg tenker at dette kunne vært like naturlig som opplysning om andre skadevirkende og dårlige vaner... 
Og hvorfor er dette helt utenkelig slik det er nå??? 
Tenk litt på det du!
Hilsen Siri ;)

En ubehagelig sannhet!

Hørte på verdibørsen på radio i dag - og ble minnet på en av hovedgrunnene til at jeg startet med denne bloggen i sin tid. Jeg er stadig forundret over hvor begrensede vi mennesker er når det gjelder å fatte vår egen situasjon!

Pol-isen smelter - og hvor mye bryr vi oss egentlig...?

Forskerne vet mye om hvordan vi rett og slett ødelegger og trenerer vår egen framtid - uten at det ser ut til at vi har evner til verken å forstå eller stanse de dramatiske konsekvensene av det livet vi lever!

Vi er rett og slett så programmerte til å vise oss fram, hamstre og samle at vi ikke klarer å stoppe - selv om vi vet at det går til helvete!

Biologene kaller det en blanding av "seksuell seleksjon" (den genetiske trangen til å pynte seg fordi vi først og fremst er "programmert" for formering uten tanke på morgendagen) godt iblandet en generell "vare-fetisjisme" som kapitalismen har koblet seg på og utnytter til minste trevl. Dette at markedskreftene faktisk utnytter en slags defekt i hjernen vår (som gjør at vi hele tiden skaffer oss flere ting uten å bry oss videre om at vi egentlig ikke har behov for mer - og at vi på den måten bruker opp allerede knappe ressurser) er kanskje enda mer betenkelig - fordi dette faktisk er politikk og krefter satt i system! I tillegg kommer en allmenn avmakt: Alle andre gjør det, det er allerede for sent...Og maktesløse "hvis ikke vi kjøper, bruker, spiser, kaster det - så kommer noen andre til å gjøre det"-tanker...

Jeg undrer meg sammen med forskerne på radio som spurte seg selv: Hva gikk egentlig igjennom hodet på den personen som faktisk sto der en vakker dag og hugget ned det aller, aller siste treet på Påskeøya... Vi er på samme måte i ferd med å bruke opp blant annet de siste oljeressursene i verden... Og det vi bruker disse dråpene til er å varme opp kloden enda mer slik at havene stiger videre og klimaet endres i et forrykende tempo. Vi er i ferd med å bli en katastrofe for oss selv - en utdøende rase på linje med dinosaurene - og vi reflekterer forbausende lite over det! 

At vi faktisk har i oss en selvødeleggende kraft... Og at vi holder på i samme takt (selv om vi daglig får nyheter blant annet om dramatisk is-smelting på nordpolen - og om stadig større mangel på drikkevann for eksempel!)... Det er for meg et mysterium !

Dette var ikke et behagelig innlegg!
Men jeg synes det er verd å bruke litt energi på!
Kanskje kan flere av oss forsøke å bli bevisst på disse våre dårligste egenskaper - og motarbeide dem -slik at vi kan leve bedre, lenger og lykkeligere sammen!?

Nyttige tenketanker...

Jeg nevnte for en stund siden at jeg er blitt flinkere til å sende vekk dumme tanker - sånn at jeg får sove, slappe av og bekymre meg mindre. Jeg lovet da å skrive mer detaljert resept til andre som trenger øve litt mer på slikt...

Jeg må presisere at dette jo er en slags meditasjons-teknikker som sikkert krever litt konsentrasjon i utgangspunktet. Da vil jeg anbefale noen av de metodene jeg har skrevet om før - eller at du melder deg på kurs, kjøper en CD eller laster ned guidet meditasjon fra nett.

Jeg må også si at slike teknikker for meg fungerer for irriterende tanker, irrasjonelle tanker - og ting man ikke skal behøve å tenke på! Akutt sorg og reelle problemer må man rett og slett bare være i, komme seg ut av ved å ha noen å snakke med - og bruke tida for å komme seg igjennom.

Når det gjelder viktige tanker som kommer i tide - og særlig i utide - vil jeg anbefale penn og papir på nattbordet. Mangt slipper taket når du vet du har skrevet det ned!

Jeg har tre tanketeknikker som har fungert for meg i forskjellige faser - og de to første har jeg også lært bort til barn. De er slik:

1. Tenk deg at du er på en deilig strand der bølgene slår mot land. Legg merke til den langsomme rytmen hvor vannet skyller sakte opp over sanden - og deretter langsomt trekker seg ut igjen til det store havet. Se på den store sandstranden der bølgene har trukket seg tilbake og tenk deg at du tar en pinne og skriver det du ikke vil tenke på ned i sanden. La deretter bølgene skylle over skriften, viske den ut - og ta med seg det du ikke vil ha til havs. Dette kan du gjøre gang etter gang med nye ord og nye tanker til du til slutt føler det ikke er mer å skrive ned. Ofte vil jeg være helt avslappet eller ha sovnet før jeg er klar over at jeg er ferdig...

2. Har du et skremmende "bilde" på netthinnen - noe du har lest, sett eller synes er skummelt å tenke på - kan du sette det i en ramme og henge det midt på en stor vegg i tankene dine! Legg merke til at bildet faktisk bare henger der og ikke har noe med deg og gjøre. Se at det faktisk er helt flatt - og ganske lite! Deretter fyller du veggen rundt med nye, fine bilder av ting du liker å tenke på: Jeg begynner ofte rett over det stygge bildet med et stort, nydelig bilde av dem jeg er glad i... Og deretter "henger jeg opp" bilde etter bilde tett i tett rundt det stygge bildet (jeg fyller opp med klokka). Disse bildene er lyse, store og er fylt av gode hendelser, folk - og ting jeg gleder meg til. Det stygge bildet glemmer jeg helt - det blir diffust, lite og "fader" bort av seg selv. Etter at jeg har "hengt opp alle de fine bildene" velger jeg hvilket av dem jeg har mest lyst til "å gå inn i" til slutt...  Som regel er jeg også sovnet før jeg er ferdig med denne øvelsen...

3. Nå som jeg har holdt på med dette en stund kan jeg som regel bare tenke meg at jeg putter dumme tanker ned i en boks som jeg spikrer igjen - for deretter å sende den ut gjennom taket, opp i himmelen, over huset mitt - og ut i verdensrommet!
Ofte holder det nå bare for meg å tenke "det der behøver jeg faktisk ikke tenke på" - og dermed visualiserer jeg en tankeboble over hodet mitt der jeg ligger i senga. Så ser jeg for meg at boblen blir grå, løser seg opp - og forsvinner ut i natten. Og dermed sover jeg godt.

God natt! ;)

Sånn det er blitt - en gang til...

Å leve enkelt kan være så mange ting. For meg har tida og roen gjort at jeg er blitt mer trygg, mer nedpå og mer "meg selv" - men ellers er det meste som før... 

Før løp jeg mye ut og inn av dører uten helt  å møte meg selv ...
Nå har jeg lært meg å stoppe opp - og dessuten setter jeg mer pris på denne daglige jakten :)

Å skulle fortsette å skrive om hvordan jeg lever føles innimellom som å gjenta seg selv gang på gang slik det er nå... Livet går sin gang, jeg har det bra og jeg føler heller ikke så stort behov for å melde noe fra denne tilværelsen. For meg er nok dette faktisk et godt tegn!

Jeg har tenkt en del over dette at jeg har blitt så mye flinkere til å sette pris på hverdags-opplevelsene. Jeg har også tatt meg tid til å forstørre opplevelse inni meg på en måte... På denne måten føler jeg at øyeblikkene "lever i meg" istedet for at jeg lever så raskt at tida ikke får tid til dette... Akkurat denne oppmerksomheten har skrivingen vært med på å tydeliggjøre - og derfor har denne bloggen vært viktig i prosessen for meg!

Om jeg skal fortsette å skrive om tankene mine må det være for å dele disse opplevelsene og hvordan denne oppmerksomheten fortsatt gir meg små lykke-øyeblikk. Er det er sånn at det jeg skriver om disse observasjonene kan gi andre inspirasjon til å jakte på sine egne daglige "nær-livet"-øyeblikk så er jo det en motivasjon til å fortsette å dele...

Jeg har blitt klar over at jeg hver dag tenker over lykken ved å være "smerte-fri". Jeg har for tiden ingen fysiske eller mentale sorger eller smerter. Det er ingen selvfølge. Jeg er takknemlig!

Denne takknemligheten er i selskap med angsten for at dette ikke skal vare. Den absolutt største angsten er selvsagt om noe skal skje med barna mine. Deretter er det angsten for at jeg selv skal bli syk eller skadet. Jeg har lært meg å leve med disse tankene. Jeg har lært meg at jeg ikke kan forberede meg på det som kan komme til å skje i framtida. Jeg har lært meg å stoppe disse tankene - og sende de vekk. Men jeg kan bruke denne bakenforliggende frykten til å virkelig sette pris på det faktum at jeg har det så bra her og nå!

I dette lyset er hver dag en spennende pakke av små opplevelser som gjør at jeg tenker så takknemlige tanker om de helt hverdagslige ting!

Jeg tenker over dette fordi jeg er en av de heldige som kan stå opp av senga og ta en dusj, kle på meg og lage meg frokost helt selv i mitt eget hus - en helt vanlig mandag...

Jeg tenker over dette når jeg går i skauen og plukker ett og ett bær langsomt i et beger - til det til slutt er helt fullt nesten av seg selv...

Jeg tenker over dette når jeg går igjennom byen og ser folk som haster fra sted til sted med blikket festet langt borte i horisonten - som om de egentlig skulle ønske de var et helt annet sted...

Jeg tenker over dette når jeg skriver disse ord!

Og det er ingen grunn i å kjede seg - når man kan sitte stille i en stol, lukke øynene og bli overrasket over alt det rare som foregår i sitt eget sinn ;)

God uke til alle!

Irriterende positiv til livet...?!

Jeg vet at jeg sikkert kan virke temmelig irriterende glad og fornøyd med det meste... Ikke mye å klage på her - og det kan jo lett bli kjedelig - eller rett og slett virke provoserende på noen... Og nå leste jeg nylig at det også kan skyldes en feilkobling i hjernen...
Optimism – en defekt i hjärnan – Metro

Irriterende blid for det meste også...
Men jeg har IKKE grønne fingre!

.. De som kjenner meg godt vet jo at jeg ikke er en sånn som har gått gjennom livet uten å støte på en eneste hump - så de kan nok enten glede seg med meg, tilgi meg - eller i alle fall holde ut... 

Men for folk jeg møter på min vei, som ser brokker av det jeg mener, er og formidler her på bloggen - eller i andre medium -vil jeg gjerne formidle at jeg er et helt vanlig menneske! Et menneske med angster, sorger og utfordringer som alle andre... Men: Etter å ha vært her en stund har jeg nå lært meg å se på livet på en måte som fungerer for meg. Det betyr at jeg generelt og stort sett bare har det bra med meg selv uten de store faktene...

Jeg er fullt klar over at jeg skal dø - det skal vi jo alle - men jeg klarer heldigvis (etter snart 50 år) å sette pris på det enkle faktum at jeg er akkurat her akkurat nå stort sett hver dag! Og jeg er ikke redd for å være død heller... I motsetning til alle de tingene jeg tviler på - eller undrer meg over - er jeg ganske sikker på at når jeg er død så har jeg det bra, hviler og føler ingen angst, uro eller smerte... Disse ingrediensene hører jordelivet til.

Og livet er jo ganske spennende i seg selv - men så lenge jeg er frisk og har det bra ser jeg positivt på det meste: Det eneste jeg vet er jo at jeg er akkurat her akkurat nå - et lykketreff i seg selv. Jeg kan smake på det som gror på jorda, ligge ute en regnfull natt i et telt og svømme i havet om jeg vil...

Dessuten er jeg en av de heldige som liker hverdagene like godt som de med fest og avspenning! Jeg liker de jeg omgås med til daglig, hverdagsmat og rutiner. Heldigvis! For det er det det er mest av - og det er det det er nå!

Nå er jeg jo for lengst ferdig med prøveperioden i prosjektet mitt og jeg har jo ikke så mye å melde om - siden jeg rett og slett bare har det bra... Dermed kan det jo hende at det ikke blir så mange blogginnlegg heretter - Om ikke det dukker opp noe i hodet mitt som jeg bare MÅ få ut, da...

Den som lever får se! ;)

Litt selvgransking og noen mål for i år

For de som ikke har fått det med seg ennå så er jeg altså lærer. Og i morgen starter skoleåret 2012-13 for våre elever :)! Jeg vet at jeg vil møte utfordringer. Jeg vet også at jeg ikke kan forberede meg på alle eventualiteter. Jeg vet at jeg kommer til å bli sliten.,, Men jeg vet at jeg skal møte det meste av dette med åpent sinn!

Da er det bare å kikke inn i krystallkulen... Og så begynne med seg selv..

I de siste dagene har jeg tenkt mye på hvilke utfordringer som er størst for meg i "min daglige dont"... Jeg har kommet fram til at det må være når noen kommer med kritikk som jeg forstår er berettiget... Altså de gangene noen etterspør noe, klager på noe - eller peker på mangler der jeg vet de har rett, delvis rett - eller der jeg føler jeg har et svakt punkt...

Nå har jeg lovet meg selv at om en sjef, kollega, foreldre - eller elev - kommer med krav, spørsmål eller utsagn som jeg kan komme til å oppleve provoserende eller krevende skal jeg forsøke å se på dette som en mulighet for å lære enda mer enn vanlig... Nå - rett før jeg går i gang med et nytt skoleår - føler jeg at dette er en konstruktiv og spennende måte å se på det jeg skal møte...

Når det er sagt har jeg vært her så lenge at jeg på den andre siden vet at:

1. Det å bli likt... eller det å gjøre det andre vil/si det andre vil høre til en hver tid er ikke alltid det rette - og heller ikke alltid det beste - for andre.

2. Å gjøre så godt man kan er en god regel. 
Når man jobber med mennesker kan man aldri "komme i mål", "bli ferdig" eller unngå å gjøre feil... Så det å være fornøyd med det man får gjort framfor å fokusere på det man ikke fikk til er en nødvendighet!

3. Det er ikke farlig å bli sliten, føle ubehag eller oppleve utfordringer... 
Å leve er en risikosport - og vi kan ikke forberede oss på alt eller vite hva vi skal gjøre i en hver situasjon... Det beste vi kan gjøre er å forberede oss selv og barna på å være åpne, ta imot - og så tørre og ta beslutninger (og stå for dem) når de måtte komme...! 

Dette er det også viktig for meg å formidle til både voksne og barn i jobben min: Vi kan jo rett og slett ikke gå igjennom livet uten å utsette oss for risiko eller smerte av noen art...(da ville vi f.eks. ALDRI ha satt oss i en bil!). Og skal man lære noe skikkelig, få et godt grunnlag - eller automatisere grunnleggende ferdigheter - må man til og med utstå pugging, repetisjon og bruke ganske mye tid på ting man kanskje finner kjedelig...

Og deretter må jeg si at jeg er utrolig glad for å ha en meningsfull jobb som gir meg muligheten til å møte så mange oppegående, nysgjerrige og imøtekommende mennesker - hver dag!

God høst!